Alle sku hadd ei farmor i livet. Ei som bestandig var der, som hadde så mykt et fang og som lokta kjøkken og grønnsæpa og feskekaker.

Æ hadde ho Mor Olga som bodde i det kvite huset «på hauen», der kor nordvesten tok mest. Feskarkjærringa som ble enka så tidlig med 6 unga å fø og trangt med penger.

Havet gjer, og havet tar, sa ho med en stemme som ikke kunne tillate sorgen som lå under. Og så heiv ho sæ rundt, som kystkvinnfolkan gjør, og skapte sæ like godt sin egen bedrift ved å gjøre det ho var best til; Lage feskemat.

I kjellern i huset ordna ho sæ tel. Henta fesk på kaien tidlig på morran når feskeran kom inn med dagens fangst. For ferskt måtte det være. Så holdt hun på med steiking og salg resten av dagen, og brukte kvelden på barnepass og sosiale tilstelninger i kirka eller sanitetsforeninga.

Æ fant ofte veien tel ho Mor. Fikk min egen stol ved siden av hennes, og så satt vi der og stekte feskekake i smult – ho stekte og jeg smakte. Og så prata vi om alt som ei lita jente ikke kan prate med noen andre om enn farmora si.

Sånn lærte æ at kvinnfolk fra kysten måtte klare sæ sjøl, for man visste aldri hva livet hadde å by på. Det var hennes erfaring, og det ble faktisk min også mange år senere.

– Her vi bor er vi prisgitt naturkreftan, vi må være sterk. Sa ho farmor, og mente at hadde det ikke vært for kvinnfolkan hadde værharde samfunn langs kysten aldri overlevd.

– Ikke at mannfolkan er stusselig, sa ho, med glimt i øyet, men du vet no…

Og jeg nikka der æ satt og spiste fiskekaka på en langtagga gaffel og kjente smulten renne nedover haka. Det var formiddag og vinter, men sola hadde snudd og aldri hadde æ følt mæ så ivaretatt og trygg.

Alle skulle hatt ei farmor i livet, ei som lukta feskekake, hadde så mykt et fang og så kloke ord; «Havet gir og havet tar, vi må være sterk, vi kystkvinnfolk. Husk det».